På nettsiden har jeg skrevet hvordan jeg endte med å gå fra regnskapsbransjen til mental helsetjeneste. Mange har likevel spurt hvorfor jeg valgte å jobbe med det, fordi det anses som et yrke som er emosjonelt tyngende, hvor man lett kan "brenne ut".
Ungdom uten håp
Du kjenner nok til minst ett ungt menneske som du vet sliter.
Du kan se det.
De er overalt.
Noen få snakker høyt om det, resten kjemper seg gjennom dagene sine uten et ord.
Uten håp.
Foreldre tenker i starten at det er en overgangsperiode og noen ganger er det heldigvis det.
Men der problemene vedvarer starter etter hvert en prosess som ryster familiens grunnmur.
Skolevegring er kanskje det første tegnet på hva som venter.
Fortvilet forsøker de voksne å hjelpe, å lære fra seg egne teknikker for å holde humøret oppe, holde unna sosial angst og depresjon.
Likevel får man høre at man ikke forstår, at man ikke skjønner problemet, at rådene man velvillig gir, ikke funker. Helt til man står å stirrer i en lukket soveromsdør, fri for ord.
Jeg innser at jeg egentlig beskriver livet til min datter og meg, samtidig som jeg vet at dette er hverdagen til svært mange. Forskjellen er at vår lille familie kom oss ut av det, mens andre der ute kjemper desperat videre.
Frykten for fremtiden og hvor dette skal ende er drivkraften.
Om den håpefulle klarer å gjennomføre ungdomsskolen eller videregående, hvor vanskelig livet blir om inngangen til voksenlivet er preget av depresjon, sosial angst og medisiner. En kombinasjon som fjerner all livsgnist og motivasjon. Bak lukkede gardiner ligger de og tror at det er slik det er å leve.
Min datter fikk hjelp fra det offentlige helsevesen, men det hjalp ikke, hun ble i stedet mer selvkritisk, fant flere feil med seg selv, trodde hun var lat og ble til slutt hard. Hun hadde et skjold rundt seg som hun bare slapp ut av de gangene hun selvskadet eller brukte rusmidler.
Da føltes det mykere. Fokuset skiftet. Men det var en livsfarlig nedadgående spiral.
Det er HENNE jeg kjemper for fremdeles!
Den fortvilede unge jenta mi, som jeg husker så altfor godt.
Den såre stemmen.
Måten hun lukket seg inne på, samtidig som hun prøvde å skåne meg, forsøkte så godt hun kunne å delta i livet, så jeg ikke skulle bli enda mer redd for henne.
Det er grunnen til at jeg aldri kommer til å "brenne ut". I henne ser jeg hver dag hva som er mulig å utrette og hvor bra man kan få det, med rett hjelp. Men jobben gjorde hun selv. Nå lever hun et liv som gjør meg stolt men ydmyk.
Jeg ser min datter i alle mine unge klienter og historiene deres er ofte like:
De vet ikke hvorfor de sliter, de har forsøkt å få hjelp, likevel skjer det ingen endringer.
Men siden de ikke var født slik, at det er noe som har kommet til, uvisst av hvilken grunn, så vet jeg at årsaken ligger skjult for dem i det underbevisste sinnet.
Der alle vaner og mønstre vi lever i, ligger trygt forvart.
Alt det får vi tilgang til i hypnose. Da starter endringen umiddelbart.
Comments